KRISTI HIMMELFARTSDAG

Det er Kristi Himmelfartsdag (KHD) i morgen, en fridag med påfølgende inneklemt fridag. Men KHD er noe mer, kanskje den viktigste dagen for den kristne kirke. Tidl. redaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, skriver i sin kommentar i dagens VL: » Jesus stakk ikke av fra oss opp til himmelen. Tvert om: Ham tok oss med seg inn i Guds hjerte.» Hva betyr det? Disiplene ble stående igjen da Jesus ble løftet opp og så en sky skjulte Ham. Skyen som skjulte Ham, er den samme sky som gikk foran Israelfolket på vandringen fra Egypt til det lovede land. På samme måte er Jesus skjult for øynene våre, men likevel nærværende. I Jesus ble Gud menneske som oss. Tidl. erkebiskop Rowan William sier: «Jesu himmelfart er en feiring av det ekstraordinære faktum at Jesus har tatt vår menneskelighet i all sin variasjon og sårbarhet inn i det guddommelige livet. Han tar all den vanskelige, gjenstridige, ubehagelige menneskelige erfaringen med seg inn i Guds kjærlighetshjerte, der den ble helbredet og forvandlet.» Det betyr at Jesus er nær oss i alt vi mennesker må gjennomgå. Han hører alle ordene vi ytrer, sier Rowan William, smerte, protest,raseri og vold. «Han hører dem, og han tar dem inn til Gud Fader og sier: Dette er menneskene jeg har med meg hjem.» En middelalderforfatter på 1300-tallet sier: «Uansett hva du gjør, så er denne skyen mellom deg og din Gud, og hindrer deg i å se Ham klart med lyset fra din forstand eller erfare ham i dine følelser. Likevel finnes det en mulighet til å gripe Gud. Det er gjennom kjærlighet. Den er noe annet enn søte følelser. Den viser seg i lengsel og til det vi ikke kan ha sikker viten om. «Troen er et pant på det vi håper, et bevis på det vi ikke ser.» Hebr. 11,1. God Kristi Himmelfarts Dag, en trygghet for vandringen gjennom livet.

Vi trenger kjærlighet

På nettet møter vi mange uhyrlige meldinger som tilkjennegir en total mangel på kjærlighet. Hver eneste dag leser vi om knivstikking på åpen gate, i lukkede rom, i skolegård, utesteder. Men så oppdager vi at vi ikke trenger å fokusere på de andre. Vi oppdager at vi er «oss selv nok»! Vi mangler det vesentligste, kjærlighet.

Forleden ble jeg konfrontert med et viktig utsagn av en våre kirkefedre fra urkirken: «Jeg som er uten kjærlighet kan ikke bli kjærlig om ikke kjærligheten gjør meg til ett med seg selv.» Men når vi ikke har kjærlighet, hvordan kan kjærligheten gjøre seg ett med seg selv? Hvor skal vi få tilført kjærlighet, hvor er kjærlighetskilden? Den samme kirkefader gir følgende svar: «Men om Gud sender sin egen kjærlighet, seg selv, for å handle og elske i meg og i alt hva jeg gjør, da skal jeg komme i besittelse av min sanne identitet gjennom å miste meg selv i Ham.»

Hvordan kan vi vite at Gud er kjærlighet? I fastetiden følger vi Jesus på hans vandring mot kors, død og pine. Hans vandring er Guds vandring for å forsone oss med seg og sone det som stenger kjærligheten ute. Denne vandring er en kjærlighetens vandring og et sterkt uttrykk for at Han elsker oss med en evig kjærlighet. Det er denne kjærligheten Han vil fylle oss med slik at vi kan gi den videre.

«Jesus deg møter alvorleg og kjærleg, tek deg til sides frå folket med seg. Ser deg i augo og spør deg so kjærleg: Kjenner du Frelsaren elskar du meg. Dyrt har eg kjøpt deg med kross og med pine. Hjartet mitt brast ut av kjærleg til deg. Sjå du er teikna i hendene mine. Kjenner du Frelsaren? Elskar du meg?

Kva skal eg svara og kva skal eg seia, eg er så lunka i hjarta og sinn. Jesus, eg kan berre gråta og teia. Fyll du mitt hjarte med kjærleiken din. Lat meg som Peter få svara sannferdig enda om kulda i hjarta meg slær. Herre, min Jesus, eg er deg ´kje verdig.  Likevel veit du eg har deg so kjær.»

VED EN STRAND

Det er sommer i sør, ekstrem varme. Ingen skyer på himmelen. Solen steker. Godt at det finnes skygge ved stranden.

Badende små og store skaper liv. Den svake vinden gjør det levelig i skyggen.

Stranden kalles Pina. Hvem pines her? Har inntrykk av at ingen pines, de nyter tilværelsen og livet. Jeg nyter tilværelsen i skyggen. Her er det svaberg og sandstrand og skygge, noe for enhver smak.

Så nytes ferien, men varmen og det tørre være bekymrer. Åkre står brunsvidde. I skogen er det tørt, farlig tørt. Nyt ferien under ansvar. God sommer.

DET ER PÅSKE – NÅDEN BÆRER MEG

Påskegodis, påskeegg, påskehare, påskesol, topptur, skitur, fjell og vidder, kvikk-lunsj, kakao og appelsin er fokus for mange med tanke på påske. Vi trenger avkopling. Vi trenger avstressing. Men vi trenger mer. Men dette mer overskygges av alt annet som også hører med.

For mange av oss som har gjort dårlige veivalg, som har sveket dem som står oss nær, som ikke har matchet livet, som kjenner på smerten av egne svik og nederlag kan ikke dagens påskefokus lyse opp i det mørke som vi bærer i oss. Selv en strålende påskesol i mot oss fra en skyfri himmel kan ikke slukke mørket i oss.

Men inne i dette mørket reises et kors med en tornekronet mann som lider. «Skamfull ser jeg ned». Det var jeg som skulle henge der. Men jeg må løfte blikket, og jeg ser inn i to øyne som stråler ut en kjærlighetglans som jeg blendes av. Og budskapet som formidles med all tydelighet. «Straffen lå på meg. NÅDEN BÆRER MEG.

Det ble Bjørn Eidsvågs sterke påskesalme som ble mitt påskelys:

En tåre renner fra ikonet en mager mann med tornekrone, grepet ser jeg ned, min tro, mitt håp, min fred. Jeg ser hva jeg har gjort, og legger ktonen bort. Straffen lå på deg. Skammen bærer meg.

Et ord, en mann, et speil, en gåte, forundret ser jeg speilet gråte. Så lite tro jeg har. Jeg overhører svar. Jeg trodde det var meg som skulle redde deg. Skamfull ser jeg ned. Det var du som led.

En mager mann som stille lider. Evig Gud til alle tider. I himmel og på jord. Min Frelser og min bror. Jeg ser hva du har gjort og legger kronen bort. Straffen lå på deg. NÅDEN BÆRER MEG.

DET ER FULLBRAGT. TAKK og God Påske.

ET PRIVILEGIUM

Å være pensjonist er vanskelig å forholde seg til. Når man har hatt et aktivt liv, er det vanskelig å sette ned tempoet, spesielt når man er i god fysisk form og liker utfordringer. Jeg makter ikke bruke ordet pensjonist, jeg bruker heller uttrykket: Jeg er fast ansatt i NAV med fri disposisjonsrett over tiden. 

Som lærer er undervisning en livsstil. Defor er det et privilegium å ha muligheter til å undervise også etter at jeg er blitt pensjonist. Det er stort behov for undervisningspersonell for invandrere. Norskopplæring er viktig for fremtidig integrering. 

Å møte mennesker fra andre kulturer gir meg mye hver eneste dag. Det er flotte mennesker som beriker hverdagen. Jeg skulle ønske mine landsmenn så verdien av å knytte kontakt med våre nye landsmenn, snakke med dem og hjelpe dem med den muntlige språkopplæring. De fleste av dem som jeg er lærer for, synes det er trist at så få nordmenn tar kontakt. De føler seg ensomme og har behov for nærhet og kontakt. Det er spennende å lære nye kulturer å kjenne.

FLINKE MED ORD, MEN…………..

Bildet prydet min Facebook side i dag. Jeg delte det med følgende kommentar: I en mørk tilværelse trenger man virkelig ei hand å holde i og varme for en frossen sjel. Vi trenger medvandrere.

Med bildet fulgte Sondre Bratlands vakre og varme dikt:
Gje meg handa di, ven,
når det kveldar,
det blir mørkt og me treng
ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.

Lat varmen frå ein
som er glasd i deg
tenne stjerner i myrkaste natt.
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
Det blir mørkt og me treng
ei hand.

Varme tankar
og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.-
Kjenne varmen frå
ein som er nær deg
gjev langt meire
enn store ord!

Lat varmen frå ein
som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven,
når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Kommentarene som fulgte viste med all tydelighet at disse strofene rørte ved strenger dypt inne i den enkelte. Det gjorde det med strenger dypt inne i meg også.

Jeg vet om en venn som virkelig trenger en hånd å holde i. Den skulle jeg gjerne ha rekket ham, men jeg har ikke økonomi til det. Jeg har spurt flere om støtte. De er alle enige om at det er viktig å rekke ut en hånd, men mange unnskyldninger florerer, noe som forteller meg at de er seg selv nok.

Vi er flinke med ord, men ikke når det gjelder handling. Vi ser det i dagens Norge, tiggerne, våre ny landsmenn. Vi røres av bildene over TV-skjermen, men så glemmer vi så lett.

Er det noen av dere som leser denne bloggen og som vil være med å gi et medmenneske ei håndsrekning gjennom et bidrag, stort eller lite, ta kontakt gjennom kommentarfeltet, så skal jeg formidle det videre.

VI TRENGER MEDVANDRERE. VI TRENGER Å VÆRE EN MEDVANDRER!

ALLE HELGENS DAG

Alle helgens dag er en dag der vi befinner oss i et tydelig skjæringspunkt mellom fortid og fremtid. Tanken på dem som ikke lenger er blant oss, fyller oss med vemod og takknemlighet. Minner strømmer på. En strofe fra ett av Ragnhild Bakke Vaales dikt ble til ettertanke: «Vi tenner et lys for livet i døden.» På en dag som denne, kaster denne strofe et lys inn i vår nåtid fra vår fremtid.

Det er høst. Bladene faller og trærne står nakne igjen. Et hvitt dekke vil snart legge seg over naturen og alt ser livløst ut. Men i denne livløse tilværelse ligger livet skjult. Det minner oss om at døden er ikke det siste. Derfor kan vi tenne et lys for livet i døden. Visst skal våren komme!

Så er Alle helgens dag ikke bare en minnenes dag, men også en
håpets dag. Det tennes et lys i takknemlighet for det som var og for dem som gav oss kjærlighet og omsorg, men det tennes også et lys for vår fremtid, og dét stråler inn i vår nåtid fra vår fremtid. Når snøen forsvinner, og jorden ligger naken og svart, dukker plutselig grønne spirer frem og på de nakne grener kommer det liv. Skaperverket har livskraft i seg, en livskraft som er lagt ned av en Skaper som aldri snur ryggen til sitt skaperverk.

Så tenner vi lys i dag i takknemlighet, håp og fremtidstro.

MIRAKELET I CHARLESTON

Mennesker feirer gudstjeneste i bønn og lovprisning i metodistkirken i Charleston i USA. Plutselig blir 9 av disse skutt og drept av en ungdom som hadde til hensikt å starte en rasekrig. Men hva skjer? Drapsmannen blir arrestert og fremstilt i retten. Mange av dem som ble rammet i denne massakren møter opp i rettssalen. En normal reaksjon ville være å rase ut sitt sinne og frustrasjon overfor den skyldige, men i stedet skjer et mirakel. «Vi ber for deg. Vi tilgir deg». Vokterne tror ikke sine egne øyne.
De vonde følelsene sitter dypt hos dem som ble rammet. Sorgen fyller sinn og tanker, men likevel; «vi tilgir deg». Mange ville si at hatets vei er den naturlige vei, forståelig nok. Men i Charleston møtte hatet sin overmann. «Så blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten».
Menigheten og befolkningen i Charleston viser oss veien. Vi makter ikke produsere nok kjærlighet. Det må finnes en kjærlighetens kilde som er utømmelig. Denne kilde er det mulig å bli koplet til. Kilden er Gud. Liv Nordhaug har gitt oss en salme til ettertanke:

Har vi sten i våre hender
når vi møter den som falt?
Har vi dom i våre øyne,
så vårt blikk blir hardt og kaldt?
Har vi glemt vår egen krise
og vårt eget nederlag
og det regnskap vi må vise
på vår egen oppgjørsdag?

Vi vil slippe våre stener.
Vi vil rekke frem vår hånd.
Kristus mildner våre øyne
når han gir oss av sin ånd.
Vi har alle falt i støvet.
Alle trenger vi en bror.
Han som elsket, ber oss prøve
å gi varme til vår jord.

Noen av oss har falt dypere enn andre og opplever bortvendthet, fordømmelse og ensomhet. Det er smertefulle opplevelser. Det vi har gjort, er uopprettelig i menneskelige øyne. Og likevel er det en vei. Jesus viste gjennom sitt jordeliv denne veien. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av». Kjærlighetens vei er tilgivelsens vei.
Vi er så opptatt av meg og mitt at vi glemmer deg og ditt. Det handler om å se våre medvandrere. Disse trenger at vi rekker frem våre hender i kjærlighet og omsorg. «Alle trenger vi en bror. Han som elsket, ber oss prøve å gi varme til vår jord».

MANNEN OG HUNDEN

Inspirert av et intervju med en svensk 76 åring om hans bok: MANNEN OG KATTEN som er blitt en bestselger, setter jeg  meg ned og reflekterer over mitt forhold til hunden. Ikke så å forstå at jeg legger opp til et bestselger skrift, men til glede for meg selv og kanskje for andre.

Jeg har hatt flere hunder av ulike raser, Dobberman, Cocker Spaniel, Labrador, Blandingshund, Toller (Nova Scotia Duck Tolling Retriever og nå Berner Sennen). Svært ulike i gemytt og personlighet, men trofaste, hengivende og med humor og glimt i øyet.
Men la meg starte med den siste.
Tolleren var begynt å dra på årene. Jeg var egentlig innstilt på at Sunique, som han het, skulle være den siste. Maken ville vi ikke få igjen. Han bar navnet med rette, SOL og UNIK. Men så fikk vi en henvendelse om vi kunne overta en 7 måneder gammel Berner Sennen. Jeg var skeptisk, men ønsket å se hunden. Den kom til gårds. Den var utrygg, skeptisk, bar preg av mye aleneværing pga eierens skiftarbeid og mangelfull grunnleggende opplæring. Men den berørte meg. Jeg visste at det ville kreve mye arbeid med en hund i slyngelalderen uten grenser. Det var noe med den som appellerte til meg, inspirerte meg og utfordret meg. Den logret ikke og blikket flakket. Jeg syntes så inderlig synd på den. Sunique markerte seg som sjefen, og det gjorde at jeg tenkte at vi to kunne gi Brutus et godt liv.
Jeg så en godhet og mykhet i Brutus bak usikkerhet og stridlynthet. Navnet var jeg ikke fornøyd med, ikke visste han hva han het heller. Nytt navn måtte vi finne.
En dag vi var ute, krysset et rådyr veien og Brutus satte etter rådyret som løp over jordet og ned til elven som det elegant hoppet over. Brutus gjorde et byks, men bykset endte med et gedigent plask. Sunique bivånte seansen. Det var som om han ristet på hodet mens han så på meg og sa: Brutus er tussete i  hodet. Han kan ikke hete Brutus. Han skal hete TUSSEN. Og slik ble det.
Kanskje er dette starten på små epistler om livet med Tussen, livet sammen med mine hunder, om ikke hver dag, så av og til. Den som lever får se.

GRUNNLOVSJUBILEET I ET HELHETLIG PERSPEKTIV

Vi fryder oss over å leve i et fritt og selvstendig land. Vi gleder oss over ren natur. Vi setter pris på artsmangfold i faunaen. Men er alt bare fryd og gammen?

Leder for FOLKEAKSJONEN – ny rovdyrpolitikk, Nils Solberg, har følgende overskrift over lederen i siste nummer medlemsbladet, ROVDYR:

1814, TO HUNDRE ÅR ETTER
Ble vi egentlig selvstendig?

I disse dager blir det feiret 200 års jubileet for vår grunnlov og selvstendige nasjonalforsamling. Det er vel og bra, og jeg er i likhet med de fleste stolt av å bo i et så flott land som Norge er på så mange måter. Her er det god plass, verdens vakreste natur og verdens beste velferdsordninger, ren luft og ren mat til folket.

Vi lever i et demokrati, blir det sagt, og det er nok tilnærmet riktig for de fleste, men det begynner å skurre for meg. Er det demokrati når et påstått flertall i befolkningen skal bestemme at et mindretall i befolkningen som jegere og beitebrukere skal få bære den belastningen det å huse ulv. Ulvesonen er en politikerskapt ordning som fra første stund har vært et mislykket prosjekt.

Samtlige ordførere uansett partitilhørighet langs svenskegrensen fra Halden til Trysil har i flere år nektet å godta dette. Hvorfor? Jo, de har sett og opplevd folks økende frustrasjon på nært hold daglig.

Folk føler at de er ofret på storsamfunnets alter og noe av det mest naturlige som er, nemlig å høste ren og klimasmart mat i utmarka er blitt umulig. Videre er folk langs svenskegrensen forbannet over at de skal forholde seg til svenske myndigheters forgodtbefinnende i ulvespørsmålet. Vi feirer i år 200 årsjubileum for grunnloven, og om 4 år feirer vi at det er 300 år siden vi skjøt svenskekongen, Karl den XII, på festningen i Halden i 1718. Og i fjor skjøt vi 14 svenske ulver med myndighetenes velsignelse. Denne våren har også så langt startet bra på «Svenskekvoten».

I mesteparten av tiden siden vi skjøt på svensker og deres konger, har vi også skutt på ulv som har forsynt seg av våre husdyr og hunder. Helt fram til våre dager ble ulvejegerne belønnet med skuddpremier og graverte sølvpokaler med den største selvfølgelighet. Nå blir de kastet på glattcelle!

De siste ukers oppstandelse i Hedmark har opprørt mange mennesker! 12 jegere ble en tidlig morgen arrestert i sine hjem og på arbeidsplasser og ble siktet for ulovlig ulvejakt. De ble kastet på glattcelle og fratatt klær og personlige eiendeler. Økokrim med 70 uniformerte politifolk i ryggen skulle ivareta Norges lovverk, og de tolv ble forelagt en strafferamme på 11 års ubetinget fengsel! I Nord-Korea hadde nok ikke denne strafferammen eller aksjoneringen fra myndighetene overrasket befolkningen på bygda i nevneverdig grad. Men i Hedmark har man etterhvert fått en annen oppfatning av hva et rettferdig rettsregime er.

Samtidig på utsiden av ulvesonen er vi godt i gang med årets ulvejakt og med det norske lovverket i ryggen skyter vi ulv og bjørn fra helikopter. Og det er bra!

Det som likevel blir totalt feil er at det er to forskjellige regimer i Norge for å gjøre den eksakt samme handlingen på norsk jord, nemlig å jakte ulv, en av de vanligste dyreartene på den nordlige halvkule. Dette strider så fundamentalt mot vanlige folks rettsoppfatning og uansett utfall av siktelsen mot de 12 vil Riksadvokaten og Økokrim få en formidabel oppgave å overbevise om at ressursbruken deres står i stil med siktelsene. Når vanlige folks rettsoppfatning blir svekket, er vi på ville veier i samfunnet. Så får vi se utover sommeren hva tiltalene eventuelt vil bli, men fallhøyden til Økokrim ser foreløpig ut til å kunne bli svært høy..

Så tilbake til 17. mai 1814 da mennene på Eidsvoll vedtok grunnloven. Jeg lurer på om de i sin villeste fantasi kunne tro at norsk lovverk 200 år senere skulle ha strafferamme på 11 år for å skyte en russisk ulv.

Så langt Nils Solberg. Ulvedebatten går videre. Samtidig snakker vi om og ønsker kortreist og ren mat. I Norge har vi store gjengrodde utmarksområder som kan tas i bruk for å øke matproduksjonen. Men hyttebygging og rovdyr truer arealtilgangen til gode beiteområder, ifølge beitegransker og vegetasjonskartlegger, Yngve Rekdal ved Norsk institutt for Skog og landskap. Men så lenge rovdyrene får fritt leide, er det ingen bønder som vil utnytte disse gjengrodde utmarksområder.  Et tankekors blir det også å høre de fortvilte rop fra reindriftssamene i Snåsa og Lierne fordi bjørnen dreper en stor andel nyfødte kalver. Forvaltningen nekter fellingstillatelse, til tross for at Rovviltforliket klart og tydelig sier at det ikke skal være rovdyr som utgjør et skadepotensiale i kalvingsområdet. Jeg møtte i dag et nytt ord, ETATISME. Jeg tolket ordet slik: Byråkratiets religion. Her finner vi de sterkt troende som setter seg over Den Lovgivende Forsamlings vedtak. Denne religion har ikke livets rett i vårt demokrati.